Bær og frukt
Norges matkultur og historie med frukt og bær
Historisk bakgrunn.
Norge har lange tradisjoner for frukt- og bærdyrking. Allerede i middelalderen var bærsanking vanlig, og folk avsluttet gjerne måltider med frukt eller bær.
Fra munkeordener til storgårder
De første systematiske frukthagene kom til Norge med kristendommen omkring år 1100, da munkeordener anla hagebruk der de dyrket epler, plommer, kål og urter. Etter reformasjonen på 1500-tallet forsvant munkene, og mange frukthager gikk tapt; først hundrevis av år senere gjenopptok prester og godseiere fruktdyrking på prestegårder og storgårder (plommer, kirsebær, epler, rips og stikkelsbær).
Bildet ovenfor: Lofthus ved Sørfjorden - Hardanger
Egen matforsyning
På 1800-tallet fikk dyrking og konservering et oppsving. Innføringen av rimeligere sukker gjorde det mulig å sylte og safte bær for bruk om vinteren. Dette sammenfalt med økt engasjement for hagebruk i landbruksskoler og nye sortsforsøk, slik at eple- og plommehager ble vanligere.
Under første og andre verdenskrig økte også nyttevekstdyrkingen fordi folk måtte satse på egen matforsyning. I dag er riktignok rundt 90 % av frukten og bærene vi spiser i Norge importert, men interessen for lokal produksjon lever videre.
Mange tradisjonelle sorter bevares ved universiteter, museumsfrukthager og i bygdesamfunn, slik at man kan smake gamle eplesorter og bær med unike smaker fra fortiden.
Hardanger - Telemark - Svelvik - Trøndelag - Nord-Norge
REGIONALE TRADISJONER
Hardanger kalles ofte Norges frukthage. Området rundt Sørfjorden i Vestland har et uvanlig mildt klima og lang sommersol, noe som gir spesielt gode epler, pærer, plommer og kirsebær. Her har bønder dyrket frukt i generasjoner: allerede på 1300-tallet lærte engelske munker hardingene å pode epletrær.
Hardangereplet er så berømt at det har fått beskyttet betegning, og Hardanger står i dag for omtrent 40 % av all fruktdyrking i Norge. De fruktene som høstes kjøres ofte til Hardanger Fjordfrukt i Ullensvang, et stort fruktlager som samler plommer, moreller (sukkerkirsebær), epler og pærer fra omlag 170 produsenter i Hardanger. Her sorteres og pakkes frukten før den sendes til butikker landet rundt.
Epletrær i blomstring med utsikt mot Sørfjorden. Hardanger har siden middelalderen vært Norges viktigste fruktområde.
—
Telemark
Telemark er i dag Norges nest største fruktfylke. Området rundt Norsjø (kjent som Fruktbygda) har et svært fruktbart jordsmonn. Her dyrkes om lag 25 % av norske epler, 20 % av moreller og 10 % av plommer
Fruktdyrking i Telemark ble virkelig etablert rundt midten av 1800-tallet, og i dag er det nær 100 fruktbønder i distriktet med til sammen over 700 000 epletrær.
Telemark er kjent for frisk eplemost og sider – ikke minst markert gjennom den årlige Eplefesten i Gvarv. Gårdsutsalg langs Telemarkskanalen tilbyr ofte lokalt eplemost, plomme- og morellsyltetøy, og man finner flere prisbelønte produsenter (f.eks. Nyhuus Gård som har vunnet «Norges beste eplemost»)
Svelvik
Svelvik ligger ved Drammensfjorden og har et uvanlig mildt kystklima med lune, sørvendte jorder som gir svært gode dyrkingsforhold. Området er kjent for fruktdyrking – historisk sett har frukt og bær preget kulturlandskapet og gitt livnæring til bønder her.
Mange blir overrasket når de får høre at denne lille bygda bidrar så sterkt til norsk fruktproduksjon. Lange tradisjoner og et gunstig mikroklima har nemlig gjort at Svelvik omtales som en av landets viktigste fruktbygder.
Klassiske frukttyper i Svelvik er epler og plommer, men man finner også moreller (søtkirsebær), jordbær og i mindre grad pærer. Produksjonen er betydelig: et normalår høstes det omkring 400 tonn epler i Svelvik, noe som tilsvarer rundt 5–6 % av Norges totale epleavling. Også plommeproduksjonen er stor – Svelvik står for ca. 10 % av landets plommer. Småskala utvalg som pærer og moreller gir ekstra variasjon, og mange gårder lager eplemost (juice) av frukten for å utnytte produktet fullt ut.
Fruktproduksjonen har dype røtter i Svelvik. Flere gårdsbruk har drevet med frukt i generasjoner – for eksempel nevnes Knem Søndre i kilder allerede før 1400-tallet. Rundt 1900-tallet ble frukt- og bærdyrking systematisert gjennom gartnerskoler og nye metoder. Etter annen verdenskrig økte satsingen, og i de siste tiårene har noen bønder plantet om og investert i moderne dyrketeknikker. Ifølge Strømm bondelag (lokallaget for Svelvik) har antall produsenter sunket litt, men avlingenivået holdes stabilt ved at gårdbrukerne satser på tettere planting og ny teknologi.
Fruktdyrkingen i Svelvik gir også ringvirkninger i lokalsamfunnet. Mange gårder har egne gårdsutsalg og selger frukt og fruktvarer direkte til forbrukerne. Berle Gård i Svelvik åpnet for eksempel gårdsbutikk i 2004 og selger sine egne epler, plommer, bær, geleer og andre produkter – blant annet presse de egen eplemost av gårdens epler. Lokale landbruksorganisasjoner er aktive, og bønder samarbeider om å markedsføre frukten. Tradisjonen holdes levende gjennom markedsdager og feiringer som setter fokus på eplesesongen (for eksempel den nasjonale «Epledagen»). Alt i alt er Svelvik – ofte omtalt som «fruktbygda» – et overraskende viktig fruktdistrikt som både historisk og økonomisk bidrar betydelig til norsk fruktavling
Trøndelag
Trøndelag har tradisjonelt mindre fruktdyrking enn Vestlandet og Sørlandet, men er et viktig bærdistrikt. Her drives drivhus- og hagebærproduksjon i liten og mellomstor skala. For eksempel dyrker Snauan gård utenfor Trondheim både jordbær og bringebær i stort omfang, og i tillegg hageblåbær og epler.
Trøndelagskysten og fjordstrøk kan gi bedre forhold enn innlandet, og det er en økende interesse for lokale produkter fra bær og frukt i Midt-Norge.
Nord-Norge
Nord-Norge har på grunn av arktisk klima tradisjonelt ikke store frukthager, men naturen byr på en rikdom av villmarkens bær. Ifølge NIBIO er det «ikke mulig med verken frukttrær eller storskala kornproduksjon» i de nordligste fylkene.
Til gjengjeld er arter som multer, blåbær, tyttebær og blæretang-berryer («brunbær») svært vanlige i vill tilstand. Disse bærtypene – ofte kalt arktiske bær – får en særegen «arktisk kvalitet» under de lange, lyse sommerdagene og skarpe nettene. I senere år har flere prosjekter (som Arktiske bæraktiviteter) forsøkt å øke kommersiell bærproduksjon i Nord-Norge, blant annet på mer skyggefulle steder og med spesielt robuste sorter. Enda dominerer likevel bærsanking og bærprodukter fra naturens vilje (f.eks. multesaft og tyttebærsyltetøy) i nordnorsk matkultur.