Havet som spiskammer
Med en langstrakt kyst og rike fiskebestander har havet alltid vært Norges store spiskammer. Fisk og sjømat utgjør selve ryggraden i tradisjonell norsk kost. Tilgangen var sesongbasert – for eksempel kom torskefisket i Lofoten i enorme mengder om vinteren – og fersk fisk ble historisk sett spist ganske sporadisk.
I stedet utviklet nordmenn en imponerende kultur for konservering av havets grøde. Torsk ble hengt på hjell til tørrfisk, eller saltet og tørket til klippfisk, og dermed forvandlet til langtidsholdbare varer som kunne fraktes ut i verden (klippfisk fra Norge la faktisk grunnlaget for mange sør-europeiske bacalao-retter). Sild, som i århundrer var en hverdagskost langs kysten, ble lagt ned med lite salt og gjennomgikk fermentering til sursild («raket» sild). Med mer salt fikk man spekesild. Slik oppsto et mangfold av fiskeprodukter som beriket det norske kostholdet året rundt
.
Også i moderne tid spiller havets råvarer en sentral rolle. Norge er en av verdens ledende sjømatnasjoner, kjent for alt fra laks og torsk til skalldyr. Mange tradisjonelle fiskeretter holdes i hevd: Lutefisk, laget av tørrfisk som lutbehandles og vannes ut, er fremdeles juletradisjon i deler av landet. Gravlaks – laksefilet konservert i salt, sukker og dill – serveres både hjemme og på restauranter, slik vikingene en gang gravde ned fisken for konservering. Samtidig nyter nordmenn i dag fersk sjømat av topp kvalitet; et godt eksempel er en rykende fersk bolle bergensk fiskesuppe med sesongens fisk og skalldyr.
Fra kystens perspektiv er det klart at havet fortsatt er et skattekammer: Det gir oss alt fra hverdagsmat (som stekt makrell med agurksalat om sommeren) til eksklusive delikatesser (som kongekrabbe fra Finnmarkskysten). Havets betydning for matkulturen feires i dag både i hjemmekjøkkenet og på festivaler, der publikum gjerne får smake nygrillet fisk eller nystekte fiskekaker rett fra kystbonden.
