Emanuel Vigelands Museum

– et skjult kunstmausoleum i Oslo

Mørke fresker og mektig stillhet – en reise til Emanuel Vigelands Museum i Oslo

I en rolig villavei på Slemdal, omkranset av høye trær, skjuler det seg et mausoleum ulikt noe annet i byen. Emanuel Vigeland Museum er av mange kalt Oslos best bevarte kunsthemmelighet, en attraksjon utenom det vanlige. Fra utsiden ligner bygningen en beskjeden, vindusløs teglsteinkirke – stille og anonym blant nabolagets villaer. Men idet man trer innenfor den tunge dørterskelen, venter en dypt stemningsfull opplevelse som forener kunst, historie og mystikk.

Besøkende må bøye seg inn den lave inngangsportalen, og umiddelbart omsluttes man av nesten total mørke. Etter noen øyeblikk begynner øynene å venne seg til det svake lyset – og da avdekkes et syn som tar pusten fra en. Vegger og hvelvinger rundt deg er dekket av malerier og motiver, og luften vibrerer av stillhet. Her inne er alt tilrettelagt for en annerledes kunstopplevelse: en eneste stor freske slynger seg over veggene og taket, akustikken forvandler hvisking til tordnende ekko, og man står bokstavelig talt inne i kunstnerens eget gravkammer. Denne artikkelen tar deg med på en reise inn i Emanuel Vigelands mystiske museum – en kombinasjon av en klassisk museumsomtale og en fortellende reisereportasje – med håp om å inspirere både lokale og tilreisende til å oppdage denne unike perlen.

Emanuel Vigeland – kunstneren og visjonen bak museet

Emanuel Vigeland (1875–1948) var en norsk kunstner som i sin levetid ble særlig kjent for sine glassmalerier og monumentale freskomalerier. Han var faktisk lillebroren til den mer berømte Gustav Vigeland, skulptøren bak Vigelandsparken. Selv om Emanuel ofte har havnet i skyggen av sin bror og samtidige som Edvard Munch var han en allsidig og visjonær kunstner med en dyp fascinasjon for livets syklus – fødsel, kjærlighet og død gikk som en rød tråd gjennom hans ver

Etter kunstutdannelse i Kristiania (Oslo) og videre studier i København, Paris og Italia, fattet Emanuel særlig interesse for kirkekunst og freskomaleriets teknikk. Han malte blant annet Norges første krematorium (1910) og utsmykket flere kirkebygg med glassmalerier og fresker. På 1920-tallet vokste drømmen om å skape et eget museum for hans kunst. I 1926 begynte Emanuel oppføringen av et bygg på egen eiendom på Slemdal, tenkt som fremtidig museum for hans malerier og skulpturer. Underveis endret planen seg – museet skulle også bli hans hvileplass i evigheten. Alle vinduer ble murt igjen og bygget fikk form av et gravkammer (mausoleum). Over inngangsdøren plasserte Emanuel en urne som skulle romme hans egen aske. Som en hyllest til sine italienske inspirasjonskilder gav han bygningen navnet “Tomba Emmanuelle”, Emanuel på italiensk. Over døråpningen hugget han inn det latinske mottoet “Quicquid Deus creavit purum est” – «Alt Gud har skapt er rent» – en indikasjon på hans idé om at selv de mest kroppslige og erotiske motivene i kunsten har en ren, guddommelig kilde.

Emanuel Vigeland arbeidet intenst med utsmykningen av mausoleet de siste tiårene av sitt liv. Bygningens ytre stod ferdig i 1927, men i hele 20 år fortsatte han å male innvendig – helt fram til sin død i 1948. Han etterlot seg et nesten fullført storverk som var ment å krones på verket av hans eget nærvær i urnen. Det skulle imidlertid drøye noen år etter hans bortgang før allmennheten fikk oppleve dette stedet; Emanuel Vigeland Museum åpnet for publikum den 8. desember 1959. I dag er museet en privat stiftelse drevet med offentlig støtte, og fremstår som et unikt testamente over Emanuel Vigelands livsverk og visjon.

Vita-fresken – livets drama på vegger og hvelv

Når du trer inn i hovedhallen av mausoleet, befinner du deg midt i kunstverket Emanuel viet store deler av livet til: fresken “Vita” (latin for “Liv”). Dette er et av Norges mest imponerende enkeltkunstverk – et sammenhengende maleri på omkring 800 kvadratmeter som dekker absolutt alle vegger og tak i det tønnehvelvede rommet. “Vita” skildrer menneskelivet fra unnfangelse til død i en strøm av scener som er både dramatiske, vakre og til tider eksplisitt erotiske. Overalt ser man store flokker av nakne kvinner, menn og barn slyngt sammen i bølgende bevegelser – som om menneskeheten selv flyter gjennom livets elv. Motivet kulminerer i enden av hallen med en monumental livstre-lignende komposisjon: fra et hav av kropper stiger en søyleformet masse som kan tolkes som en allegori på livskraften og slekten som strekker seg opp gjennom tidene.

 Inne i mausoleet: Fresken Vita dekker hvelv og vegger med over 800 m² malerier av nakne skikkelser som skildrer livets syklus fra begynnelse til slutt. Det svake lyset og de tette motivene skaper en helt spesiell stemning for de besøkende. 

Detaljrikdommen i fresken er overveldende. I det dunkle lyset skimter man scener av fødsel, barndom, kjærlighetsakt og død om hverandre. Emanuel Vigeland utelot ikke noe – her er livet i all sin råskap og skjønnhet, fra det uskyldige til det sensuelle. Noen scener kan overraske besøkende med sin åpenlyse erotikk, men det hele er utført med en intens inderlighet fremfor vulgaritet. Kunstnerens budskap synes nettopp å være at fødsel og seksualitet er hellige deler av livssyklusen – alt Gud har skapt er jo, tross alt, rent. Rundt om i rommet plasserte Emanuel også en rekke bronsefigurer som ytterligere understreker livets fruktbarhet og mysterium; små skulpturer av blant annet krypende spedbarn kan anes i halvmørket. Som betrakter må man bruke god tid, la øynene venne seg til mørket og gå tett på veggene for å få med seg de utallige motivene. Hver flik av overflaten inngår i det store bildet og forteller sin del av historien om menneskets livsløp.

Arkitektur og atmosfære – et unikt sanselig rom

 

Selve rommet i Emanuel Vigeland Museum forsterker kunstverkets kraft. Hovedsalen er bygget som en mørk tønnehvelvet hule – et langstrakt kammer der taket buer seg høyt over hodene på de besøkende. All dagslys er utestengt; eneste belysning kommer fra noen få svake lamper som stryker langs gulvet og kaster glød oppover de malte veggene. Resultatet er en nesten sakral halvmørke. Du kan knapt skimte takhvelvet ved første øyekast, men langsomt trer figurene frem fra skyggen når blikket venner seg til dunkelheten.

Akustikken her inne er like slående som synsinntrykkene. Rommets form og materialer skaper en ekko-effekt av de sjeldne – hvis du hvisker, kan lyden jage langs hvelvet og tilbake mot deg. Et par klapp i hendene kan gi en rungende etterklang som varer flere sekunder. Derfor er stillheten påbudt: Alle som går inn, senker automatisk stemmen til knapt hørbar hvisking, ellers vil ordene slå tilbake mangfoldiggjort fra veggene. Denne uvanlige og overveldende akustikken forsterker inntrykket av freskene og den andektige stemningen i rommet. Mange besøkende beskriver opplevelsen som meditativ og nesten hypnotisk – det er som å tre inn i en annen verden, beskyttet fra tidens mas utenfor.

Arkitektonisk er mausoleet like mye en del av kunstverket. Inngangen er så lav at enhver må bukke på vei ut og inn, og dermed symbolsk vise respekt for Emanuel Vigeland hvis urne ruver over dørkarmen. Bygget er enkelt utformet i rødbrun tegl, med et massivt steinportal rundt døren dekorert av smijernsdetaljer. Over taket hever det seg et lite kors – det eneste eksterne tegnet på at dette er et viet sted, nærmest en kirke. Men i motsetning til Oslos andre kirkebygg eller museer, finnes ingen vinduer eller naturlig lys i Vigelands mausoleum. Det er virkelig et eget univers skapt av kunstneren – et sted der han har kontrollert alle sanseinntrykk for å lede deg inn i livsdramaet han har malt.

Atmosfæren i museet er helt unik i norsk kunstverden. Noen sammenligner opplevelsen med å besøke et slags speilvendt Sixtinsk kapell – her er det mørket som dominerer, ikke lyset, og motivene omfavner betrakteren på alle kanter, ikke bare i taket. Mange kunstinteresserte anser Vita-fresken som Emanuel Vigelands mesterverk og et av de mest særpregede kunstmonumentene i Norge. I norsk kunsthistorie har Emanuel Vigeland Museum en spesiell plass: Det er et totalopplevelsens kunstverk der arkitektur, maleri, skulptur og kunstnerens egen livshistorie smelter sammen. Museet står også som en påminnelse om Emanuel Vigelands bidrag, som lenge var undervurdert i skyggen av broren Gustavs berømte skulpturer og Munchs malerier. I senere år har imidlertid mausoleet fått økt oppmerksomhet. Det avholdes av og til intime konserter og innspillinger i det mørke rommet – musikere tiltrekkes av den spesielle akustikken og stemningen stedet gir. For både kunstkjennere og nysgjerrige besøkende gir et besøk i Emanuel Vigeland Museum en mystisk og uforglemmelig opplevelse under hvelvingene

“It all begins with an idea. Maybe you want to launch a business. Maybe you want to turn a hobby into something more. Or maybe you have a creative project to share with the world. Whatever it is, the way you tell your story online can make all the difference.”

— Squarespace